Ekspedisjonsdagbok 1

Dag 2 på Øya.

Jeg befinner meg i en brukbar situasjon. Fysisk er det bra, jeg føler meg sterk og sunn. Psykisk er det verre. Kommunikasjon er vanskelig, det sies at 80 % av kommunikasjon foregår gjennom kroppsspråk. Det er ikke tilfelle. ”Jeg ønsker ikke krem på min is-mokka” viser seg svært vanskelig å fremkommunisere med kroppsspråk.

Det viser seg at lokalbefolkningen gladelig tar i mot naturalia for deres varer og ytelser. Jeg kjøpte i dag tre mango, 1kg lichi, tre gullkiwi og fem bananer for er pen sum(pen i liten forstand).
Det viser seg at folk tror jeg er en fremstående person på dette øysamfunnet. Hittil har jeg blitt tilbudt å kjøpe hus og bil på gaten. Dette vil jeg bruke til min fordel. Jeg har nemlig satt meg et mål for denne ekspedisjonen, å promotere Tone Damli Aaberge. Det synes jeg vi skylder henne, da hun øser sin skjønnhet over oss, gjennom plakater, radio, cd, TV, blader og andre former for moderne og mindre moderne medier. Denne oppgaven viser seg å være særdeles krevende, perfekt for en ærgjerrig person som meg selv.

Jeg forstår at norsk musikk ikke egner seg for folk som ikke forstår norsk. Tone derimot synger på engelsk. Ganske bra engelsk også, tross i et snev av sogndalsk. Likevel er ikke de lokale særlig imøtekommende når det kommer til Tone. Jeg prøver å fortelle at hun kom på andreplass i Melodi Grand Prix i Norge. Folk forstår ikke. Å bruke kroppsspråk for å beskrive Tone Damli Aaberges andresplass i Melodi Grand Prix i Norge har vist seg å være et fatalt feilsteg. De lokale tror jeg er en homofil ”drag-queen”. Reaksjonene lar ikke vente på seg. Alt fra fnis, høylytt latter, måping til stygge blikk. Da mener jeg ikke blikkene du får fra slitne Rimi-ansatte i rød/blå dresser. Jeg mener blikket du får fra eldre damer som har levd altfor lenge. Blikket de sender når ungdom sagger og står på rullebrett på upassende steder.

Jeg er derimot ikke typen som gir opp ved første møte med motstand. Jeg planlegger en dans, en dans jeg skal fremføre offentlig til en av Tones beste sanger. Det bør være en sang med en klar beat. Rytmesansen min er nemlig ikke mye å skryte av. Mine styrker er mer min mykhet og elegante piruett, jeg beveger meg som vinden. En varm bris. Ikke en isende orkan. Dette blir stikkordene for å sjarmere øyboerne til å kjøpe Tones låter på Itunes Store. Av en eller annen merkelig grunn selges ikke Tones plater i butikkene. Hvorfor Madcon og Åsne Seierstad selges, men ikke Tone, er for meg, riv ruskende galt!

Ønsk meg lykke til!

/e