Lakrissnøre

Ingrediensene i lakrissnøre: Hvetemel, rørsukkersirup, invertsukkersirup, vann, lakrisekstrakt, vegetabilsk olje, salt og aroma.

Disse ingrediensene utgjør lakrissnøre. Med litt hell kan du faktisk klare å lage lakrissnøre hjemme hos deg selv. Det tenker jeg at bør gjøres. Når jeg tenker enda litt mer på det, tenker jeg at det skal gjøres. Om ikke i kveld, så hvert fall i nærmeste fremtid.

Jeg sitter på forelesning, jeg flankeres av to medstudenter, eller rettere sagt én medstudent og én medstudentinne. Medstudenten heter Joakim og dupper til stadighet av. Jeg merker det på rykningene, rykninger som sender svingninger gjennom luften, svingninger som mikrobølgeovnstråler fra en pendel. Han sover ikke lenge. Nå har han begynt å spille kabal på mobilen. En skulle tro at kabal på mobilen må være svært tungvint. Det er det. Medstudentinnen heter Sarah, Sarah på venstre hånd. Hun har jeg delt lakrissnøre med. Hun virker å sette pris på lakrissnøre. Ikke i like store mengder som meg selv, men dog. Hun liker lakrissnøre, det kan jeg med temmelig stor sikkerhet fastslå. Selv hevder hun at salt lakrissnøre er bedre. Jeg har kjøpt den søte varianten. Hun løfter to tomler opp i været, kanskje for å gi utsagnet tyngde. Jeg velger likevel å ta det med en klype salt.

Joakim viser meg en melding han har skrevet på blokka si, det står kaffe. Joakim er glad i kaffe. Sarah har ikke nevnt hverken kaffe, te eller andre voksne pausedrikker.Hun derimot trosser alle intimgrenser. Hodet hennes har nærmest grodd seg fast på skulderen min. Jeg ser på oss som ett, det er ganske hyggelig, egentlig. Intimgrenser er et onde skapt av samfunnets sjarlataner. Sjarlataner som er underernært på fysisk kontakt.

Foreleseren har et etternavn jeg ikke tør nevne høyt. Ikke av samme grunn som Harry Potters venner, men rett og slett fordi jeg ikke vet hvordan det uttales. Det gjør meg forlegen. Stemmen hans er ganske kjedelig. Jeg fylles av en endeløs tomhet når han prater. Jeg tør påstå at han på en god dag evner å gjøre det mest interessante emnet kjedelig. Kjedelig som kjedesomheten selv. Om kjedsomhet skulle materialisere seg, tror jeg foreleseren med det vanskelige navnet ville dukke opp foran meg. Sånn som posten, posten dukker liksom bare opp. Plutselig ligger den i postkassa.

Jeg tar meg i å tenke på cd-samlingen jeg har hjemme. Jeg ville satt pris på å kunne holde i en CD nå. Akkurat nå. Mulighet til å spille av CD’en ville jeg dessverre ikke hatt, det er ikke poenget.

Tenk å være en lepomade. Du henger i butikkhylla og venter på å bli plukket ned. Folk går til stadighet forbi, skuffelsene må være mange og store. Heldigvis er det en del mennesker som kjøper lepomade. For lepomaden er det nå eller aldri. Kjøperen har enten fyldige, deilige, rosenrøde lepper. Eller skrukkete, tørre og kjipe lepper. Forskjellene er enorme.

Enorme.